Om den tibetanske medisinen ble født for 4000 eller bare 2000 år siden er fremdeles usikkert. Imidlertid vet man at de første dokumentene stammer fra det 5. århundre etter Kristus og i 785 e.k. ble den første internasjonale konferansen om tibetansk medisin avholdt, hvor indiske, greske, persiske og kinesiske leger ble invitert. Disse medisinske retninger har i større eller mindre grad påvirket den "moderne" tibetanske medisinen. Det første lærestedet for tibetansk medisin ble grunnlagt i 1650 av den 5. Dalai Lama. I dag kan man få utdannelsen innen tibetansk medisin i Dharamsala, Nord-India på Men-Tsee-Khang, som ble grunnlagt av den 14. Dalai Lama. Studentene må ha hatt 12 års skolegang, med unntak for de som kommer fra Sikkim eller Tibet, men disse må gjennomgå en etterutdannelse som kan sammenlignes med "forberedende". Bortsett fra at studentene må kunne tibetansk blir de også eksaminert i de mange synonymene for et ord. Dessuten må de være i stand til å skrive dikt på tibetansk. Medisinstudiet går over 7 år. Det siste året i legestudiet går utelukkende til pulsdiagnostikken og en del av eksamenene består av at studenten må ta pulsen på hundre pasienter i løpet av veldig kort tid og minst 80 av diagnosene må være korrekte. Hvis studenten klarer mindre må han gå om igjen.

Diagnosemetoder i Tibetansk medisin av Heiko Santelmann

Fra NFHM`s Sommerbrevet 2000:

Mens vi her i vesten er fornøyd når vi kan måle hastigheten av pulsslagene, måler en tibetansk lege pulsen med tre av sine fingre på både venstre og høyre hånd på pasienten og ved å trykke fingrene sine ned med forskjellig styrke, kjenner han etter pulsen i tre lag på 6 forskjellige punkter. Legen registrerer om pulsen er tynn, tykk, myk, lav, flat, løs, tom, dreiende, hoppende som en frosk eller snikende som en slange og relaterer så disse temperamenter eller egenskaper til forskjellige steder på kroppen. Dr. Choedak, en av de første livlegene til den 14. Dalai Lama imponerte stort på et amerikansk sykehus hvor han bare ved hjelp av pulsdiagnosen kunne diagnostisere hos en pasient at han bl.a. hadde et hull mellom hjertekamrene. En veldig erfaren tibetansk lege som jeg møtte i Delhi for 14 år siden kunne ikke bare fortelle meg mine plager men også sykdommer som jeg har hatt for mange år tilbake og til og med sykdommene mine foreldre er plaget av.

Innen den tibetanske medisinen kjenner man ikke til røntgenbilder, blodprøver, EKG, mikroskop, kjemiske urinanalyser eller andre instrumenter og apparater som hjelper til å stille en diagnose. Deres viktigste diagnostiske verktøy er pulsdiagnosen. Når jeg var i Men-Tsee-Khang for første gang i 1987 diskuterte jeg med direktøren og forskningssjefen og de fortalte at Dalai Lama hadde gitt dem i oppdrag å samarbeide med vestlig medisin og produsere forskning som vi vestlige leger kan akseptere og som kunne gjøre oss mer nysgjerrig på tibetansk medisin og deres diagnostiske metoder. Helt konkret hadde de nå utarbeidet et forsøk som skulle være en multisenterstudie, det vil si at forskjellige tibetanske poliklinikker rundt om i Nepal og India skulle delta, for å finne ut om tibetansk medisin kan senke blodsukkeret hos diabetikere. Forsøksdesignet var enkelt, greit og veldig billig, men når jeg spurte hvordan de skulle kontrollere blodsukkeret ble de veldig overrasket og sa "selvfølgelig med pulsdiagnosen". Det virket uforståelig for dem at den "vitenskapelige" medisinen i vesten ikke ville kunne godta en blodsukkermåling som ikke ble gjennomført ved hjelp av tekniske målemetoder. De hadde svært liten tiltro til en slik teknikk.

Når Dr. Choedak for mange år siden besøkte Norge og det nyåpnede senteret for astma og allergi, Voksentoppen, spurte han guiden hvorfor de hadde så utrolig mange maskiner og apparater stående der og han fikk forklart at de trengtes for å finne ut om et barn hadde astma og hvilke allergier det hadde. Han ble ganske lattermild og spurte om de ikke hadde lært seg pulsdiagnosen som kunne gi svar på alt dette slik at en kunne spare pengene for slike maskiner til viktigere ting.

I tillegg til pulsdiagnosen brukes blikkdiagnosen og urindiagnosen men på en helt annen måte enn vi her kjenner til. Imidlertid er disse diagnostiske metodene noe som relativt fort kan læres av vestlige terapeuter uten å ha gått først i mange år på kurs i tibetansk medisin. Etter at man har sett på urinens farge og hvor gjennomsiktig den er, blir den ristet. Disse blemmene som oppstår blir studert når det gjelder størrelse, eventuelle fargesjatteringer, antallet, om disse samler seg i midten eller i periferien, hvor lenge de varer før de sprekker og hvilken lyd de avgir når de sprekker. Når alle disse tingene blir satt i sammenheng, kan legen for eksempel fortelle at pasienten har en migrene som starter i bakhodet, at den har sammenheng med menstruasjon og mat, om menstruasjonssmerter, hvilken type fordøyelsesproblem pasienten lider av og hvilken diettfeil pasienten gjør. Det er relativt lett å se hvilken av de tre hovedelementene/karakterene som dominerer. Disse elementene er vind eller r’loong
(vata i ayurvedisk medisin), ild eller tripa (pita i ayurvedisk medisin) og vann og jord eller bekan (kapha i ayurvedisk medisin).

Hvis man kan fastslå hovedelementforstyrrelsen hos en pasient kan dette være til stor hjelp også i andre vestlige terapeutiske retninger. Er for eksempel ild/tripa dominerende så betyr det ofte en betennelse eller høyt blodtrykk og da vet vi at vi må være forsiktig med en del av naturmedisinske behandlinger. Er elementet vind/r’loong dominerende så vet vi at disse pasientene blir enda verre av spesielt kald vind og fuktighet som er veldig vanlig her i Norge. Disse menneskene bør heller ikke ha mye råkost og kalde drikker, som gir mer vind i ordets rette forstand. Disse trenger mer ild i forskjellige varianter, dette kan være varm mat, varme drikker, varmt klima, varme farger som rød og orange, nærhet og kjærlighet, varme idrettsgrener som for eksempel dans. Og de trenger mer jording, enten ved hjelp av kinesiologiske teknikker, Chi-gong eller i overført forstand hagearbeid, gå barføtt i gresset, osv. Jeg husker veldig godt en pasient hvor jeg fikk undersøkt urinen etter at jeg hadde vært på et kurs for mange år siden og så at hun hadde overveiende ild/tripa og hun hadde høyt blodtrykk, for sterke menstruasjonsblødninger, var overvektig og ansiktet var rød. Jeg fortalte henne litt om de forskjellige elementene og anbefalte at hun byttet sine 8 gullringer med sølvringer og gjorde det samme med øredobbene. Hun skulle også gå over fra kaffe til safter og vann og slutte å bruke rødt undertøy (noe som hun hadde gjort de siste 10 årene). Når hun kom tilbake etter to måneder var hun frisk: Blodtrykket, ansiktsfargen, menstruasjonsblødninger var normale og hun hadde allerede gått ned 7 kg uten å legge om kosten til noe annet enn mer salat/råkost.

Typiske representanter for vind/r’loong/vata er skjæren som stadig lager masse lyd, kan ikke bestemme seg for om hun skal bruke den sølvskjeen hun nettopp har stjålet eller ikke og som flagrer rundt. Ild/tripa/pita er som tigeren, som kan eksplodere med all sin energi men energien holder ikke veldig lenge. Den kan også være veldig aggressiv. Vann og jordenergien/bekan/kapha sammenlignes med elefanten som er litt vanskelig å få fart på, men når han først er i gang er han veldig utholdende og har en god hukommelse og egentlig et rolig gemytt og tykk hud for toleranse. Det finnes også en liten historie om de tre brødrene Vata, Pita og Kapha som kan omdiktes til vind, ild og vann. De bodde sammen i et hus. En natt fikk de besøk av en tyv. Han steg inn gjennom vinduet hos Vata som ble fryktelig redd og skrek og skrek: "En tyv, en tyv! Hjelp, en tyv!" Tyven gikk så gjennom døren og havnet i soverommet til Kapha. Han bare snudde så vidt på hodet, så tyven og gjorde en rask vurdering. Siden det ikke var noe verdifullt i huset, tyven ikke var bevæpnet og siden Kapha fremdeles var trøtt, snudde han seg til den andre siden og sov videre. Men når tyven gikk gjennom den andre døren og inn på soverommet til Pita, hoppet den rett på tyven og la ham i bakken.

Selv om det ikke skjer så veldig ofte at pasientene er såpass klassiske som de tre brødrene, men er blandingstyper som vind- og vanntypen som kanskje er spesielt dominerende her i Norge, kan disse karakteristikkene være til god hjelp for å skreddersy en individuell behandling, ikke bare utfra en skolemedisinsk diagnose. Når jeg spør tibetanske eller ayurvediske leger om hvordan de behandler for eksempel astma eller leddgikt får jeg alltid minst tre svar, nemlig et for luft-, et for ild-, et for vanntyper. For eksempel skal en lufttype som har leddgikt ikke få så mye råkost, men kokt mat. Disse mangler rett og slett fordøyelsesenzymer og får dermed bare enda mer luft i tarmene. Leddgiktpasienter som er ildtyper har derimot veldig godt av råkost men tåler ikke mye mosjon og varme omslag.

Jeg har hørt argumenter fra noen kolleger at tibetansk medisin hadde kanskje sin misjon for tusen år siden men ikke i dag i vår moderne verden. Men allerede for over tusen år siden har man nedskrevet i tibetanske medisinske skrifter at det ville komme en tid med mye forurensning. Bl.a. beskrev man symptomene på blyforgiftning og hvordan den skulle behandles. Til og med en sykdom som minner om AIDS ble beskrevet. Til sammen har man funnet 84 000 forskjellige sykdommer beskrevet som var inndelt i 1616 forskjellige grupper og ifølge disse gamle skriftene skulle det ikke finnes flere enn disse. Men det må ikke glemmes at det blant disse sykdommene også finnes flere som ifølge tibetansk medisin ikke lar seg behandle. Noen ganger kan disse legene kjenne det ved pulsen eller se det på urinen om pasienten lider av en uhelbredelig sykdom.

Copyright 2000 Linda Lund