 |
Åpent brev om blodtypedietten
av Dag V. Poleszynski
|
Innlegg i Aftenpostens Helsepanel
9. mai 1999:
Slankekur etter blodtype !
Hva mener du om å slanke seg etter blodtype? Jeg legger ved en artikkel fra Norsk Ukeblad. På meg virker dietten som det reneste vrøvl. Hver blodtype har sine lister med ja-mat og nei-mat. Jeg har blodtype A og skal derfor ifølge bladet kutte ut melk, ost, smør, kjøtt, skalldyr, hvitt mel og diverse frukter og grønnsaker. På ja-listen står snegler, fire fiskeslag, soyamelk og soyaost, olivenolje, peanøtter, peanøttsmør, rismel, sennep, kaffe, grønn te, litt rødvin, samt enkelte frukter og grønnsaker.
Blir ikke et kosthold blottet for kornprodukter og meieriprodukter litt ensidig? Appelsiner og appelsinjuice står på nei-listen, her står også, kål aubergine, sopp, paprika, poteter, tomater, meloner, bananer, mango, rabarbra og papaya. Det opprører meg at mange, særlig kvinner, kan komme til å gi seg i kast med denne såkalte slankekuren. Jeg provoseres også av redaktørens leder der han forsikrer at man er seg sitt ansvar bevisst og fremstiller blodtypekuren som en fornuftig slankekur.
Hilsen skeptisk leser
Jeg ser av utklippet at artikkelen baserer seg på en bok som snart kommer på norsk. Dusinvis av bøker med de mest fantasifulle kurer er gitt ut, særlig på det amerikanske markedet. Skal vi dømme etter forekomsten av overvekt, har bøkene bare gjort situasjonen verre. Det går sikkert an å gå ned noen kilo på denne dietten, selv om det krever innsats å huske hva man har "lov" til å spise. Det er en fantasifull sammensetning av matvarer! Jeg klarer ikke å bli provosert, til det er opplegget for dumt. Om man er frisk og velfødd i utgangspunktet, tar man neppe skade av ukebladets «blodtypeslankekur», dessuten har jeg så stor tiltro til ukebladenes lesere at jeg regner med at de tar vidunderkurer med en klype salt. Men fokuseringen på slike kurer kan ta bort oppmerksomheten fra det egentlige problemet – at mange av oss har våre uvaner med lite mosjon, småspising, mye fet mat eller andre vaner som gir vektproblemer i det lange løp. Klarer man ikke å endre de vektøkende vanene, blir det bare jo-jo-kurer av det hele, og innsatsen er bortkastet.
Hanna..Hånes
Åpent brev fra Dag Viljen Poleszynski vedr. blodtypedietten til Aftenpostens Helsepanel, 11.5.99:
Å spise etter blodtypen – er det meningsløst?
Aftenpostens "Helsepanel" gjenga 9. mai brev fra en "skeptisk leser" som vedla et utklipp fra Norsk Ukeblad om blodtypedietter, som vedkommende mente var "det reneste vrøvl". Panelets ernæringsekspert Hanna Hånes svarte at hun ikke klarte "å bli provosert, til det er opplegget for tullete." Et slikt flåsete svar avslører at "eksperten" ikke hadde satt seg inn i hva saken dreier seg om. Hun kunne derfor heller ikke gi et fornuftig svar på leserens spørsmål, men henviste til at en bok "snart kommer på norsk" om temaet. "Blodtypedietten" av dr. Peter J. D’Adamo og Catherine Witney foreligger imidlertid for lengst fra forlaget Wem 3 med forord av undertegnede, som også ble intervjuet om temaet av Norsk Ukeblad i fjor høst. Min oppfatning er at blodtypedietten representerer et gjennombrudd for å få til en individualisert diettbehandling. Allerede i Antikkens observerte gresk-romerske leger at mens noen fikk glimrende helse på mye frukt og grønnsaker, trivdes andre bedre med mye protein og fett. Først i dette århundret kunne man forklare slike funn vitenskapelig, bl.a. ved å koble de fire blodtypene (O, A, B og AB) til sykdom. En studie fra 1921 viste at de med blodtype O hadde overhyppighet av visse sykdommer som f. eks. magesår og ulcerøs kolitt, mens Type A var mer utsatt for hjerte- og karsykdom. En naturopatisk lege, dr. James D’Adamo, fant f. eks. at Type O trivdes best på animalsk kost og med intens fysisk aktivitet, mens Type A trivdes bedre med plantekost som soya og tofu og passet bedre til lettere trening.
Slike observasjoner lå til grunn for at hans sønn, dr. Peter J. D’Adamo, etter omfattende forskning kan forklare hvorfor noen matvarer nærmest virker som gift, mens andre virker som medisin: En undersøkelse av 3000 matvarer viste at 2000 inneholder lektiner, som er en gruppe molekyler som vanskelig brytes ned i mage og tarm. Lektiner likner på de markørene (antigenene) som finnes på alle røde blodlegemer og som karakteriserer blodtypen. Røde blodlegemer med ledig plass på markørene kalles O (’Ohne’, uten antigen); de med antigenet N-acetyl-galaktosamin kalles A og de med D-galaktosamin B; hos blodtype AB dannes begge antigener. Utviklingen av blodtyper kan forklares evolusjonært: Type O er den opprinnelige blodtypen (39% av alle i Norge), Type A (49%) og B (8%) er mutasjoner som antakelig skjedde for henholdsvis 25000 og 15000 år siden, mens Type AB (4%) har oppstått de siste 1000 årene ved blanding av A og B.
Hvis et A-lektin kommer inn i blodet til en med type O eller B, vil de røde blodlegemene klebe seg til hverandre og danne små blodpropper som hemmer blodforsyningen til de vev hvor dette skjer. På lang sikt fører dette til sykdom eller funksjonssvikt. D’Adamo har på et slikt grunnlag behandlet ca. 5000 pasienter med alt fra fedme, revmatisme, høyt blodtrykk, forhøyet kolesterol og astma til kreft, ulcerøs kolitt, lupus og MS med blodtypediett. Selv har jeg fått tilbakemeldinger fra tilfredse pasienter som har opplevd kraftig vektreduksjon, bortfall av migrene, redusert senkning og økt velvære etter overgang til blodtypediett. Slike funn burde anspore kollega Hånes til å sette seg grundig inn i forskningen som viser at det finnes en genetisk kode som forteller oss hva vi bør spise for å få best mulig helse. Kjennskap til blodtypedietten kan oppklare mange "paradokser" som ernæringsforskningen strir med og vil trolig føre til at "ekspertene" må revurdere oppfatningen om at visse matvarer er gunstige for alle, mens andre er skadelige.
|