AntiAldringssone, Barry Sears

Forord til den norske utgaven
av Dag Viljen Poleszynski, dr.philos

Da Hilt & Hansteen ga ut Finn din Sone av Barry Sears for vel et år siden, ble de trolig like overrasket som forfatteren over den store interessen. Dette var nemlig ingen lett bok, men i en tid hvor interessen for ernæring og helse er stor og voksende, har den fenget både lege og lærd. Dette var årsaken til at jeg anbefalte forlaget å gi ut herværende bok, som går enda dypere inn i temaet omkring hvordan ernæring, mosjon og meditasjon kan bidra til å opprettholde hormonbalansen i kroppen og slik bidra til at aldringsprosessen forsinkes. Selv om denne boka vil kreve noe mer av leseren enn den forrige, vil det absolutt være verd den tiden det tar å lese den, av flere grunner.
For det første gir boka minst like god innsikt i hvordan vi eldes som mange lærebøker, men framstiller det på en enklere og mer interessant måte. For det andre viser den hva vi selv kan gjøre for å holde oss ungdommelige lenger og til og med snu aldringsprosessen. For det tredje viser hvor viktig det er å innta måltider som inneholder rikelig med protein, moderat med fett og ikke for mye karbohydrat. Dermed gir den grunnlag for debatt i norske ernæringsmiljøer, som i stor grad er fokusert på et høyt inntak av karbohydratrike matvarer som brød og poteter og nedtoner betydningen av protein. Et fjerde argument for å lese denne boka er at den gir grunnlag for en framtid med mindre bruk av farmasøytiske legemidler fordi en stor del av dem kan erstattes med riktig sammensatte måltider og kosttilskudd. På denne måten vil folk få økt kontroll over egen helse og dermed bidra til at vårt stigende, ofte unødvendig høye og mange ganger helseskadelige forbruk av syntetiske legemidler, reduseres til det nødvendige.
På grunn av denne bokas vanskelighetsgrad, vil det være en fordel om man allerede har lest Finn din Sone, som inneholder nyttige vedlegg som ikke er gjentatt i herværende bok. Derfor anbefales de som enda ikke har den, enten å kjøpe den eller å låne den på biblioteket. Alle med noe bakgrunn i ernæring eller medisinske fag kan gjerne gå rett løs på herværende bok. Uansett bakgrunn vil jeg anbefale at den først skumleses og at man deretter studerer hvert kapittel i detalj.
Den observante leser av Finn din Sone vil merke seg at forfatteren har gått bort fra beregning av protein-, karbohydrat- og fettblokker og gir her heller generelle råd om porsjonsstørrelser. Derfor kan det være lurt å kjøpe (eller låne) Den store matvaretabellen (Universitetsforlaget 1995) om man vil få en bedre oversikt av hva hvert måltid inneholder. Som hjelp til å sette sammen måltider vil jeg anbefale å kjøpe et elektronisk verktøy for beregning av makro- og mikronæringsstoffer fra Landsforeningen for kosthold og helse Mat på data (se deres webside www.lkh.no), basert på nevnte tabell. Så er det bare å gå i gang å beregne hva dine måltider inneholder av energi, vitaminer og mineraler, eller å beregne næringsinnholdet i måltidene som oppskriftene i denne boka inneholder.
Ivrige lesere av ernæringslitteratur vil oppdage at andre forfattere, som for eksempel Robert Atkins, Michel Montignac, Artemis P. Simopoulos, Wolfgang Lutz, Boyd S. Eaton & Melvin Konner, Udo Erasmus og Peter J. D’Adamo, i likhet med Barry Sears baserer seg på et evolusjonært grunnlag for sine anbefalinger: Vi bør spise mer i pakt med våre gener, som er utviklet gjennom millioner av år i samspill med ernæringsgrunnlaget, og bruke kroppen mer aktivt. Det betyr at vi bør kutte ned på ting som vi mennesker har begrenset erfaring med, sett i historisk perspektiv, slik som hvete og andre kornslag, kumelk og poteter, og innta mer proteinholdig mat, grønnsaker, frukt, bær og nøtter. Hvis du leser bøkene til ovennevnte forfattere, vil du imidlertid snart oppdage at alle har sin egen "formel" for velvære: Atkins og Lutz er særlig kritiske til inntaket av karbohydrater fra brød; Montignac vektlegger mat med lav glykemisk indeks; Simopoulos, Erasmus og Atkins er mest liberale når det gjelder fett; Eaton & Konner ber oss velge fra en "Steinaldermeny" og D’Adamo å spise etter blodtypen (de med type O bør innta mer animalsk føde og de med A mer vegetarkost). Barry Sears’ tilnærming er å innta omtrent like mye energi fra protein som fett og spise moderate mengder karbohydrat ved hvert måltid. Han er den som anbefaler lavest inntak av energi, helt ned til 1200 kcal for kvinner og 1500 kcal for menn. Hensikten er å tære på kroppens fettreserver uten å være sulten, noe kan oppnås ved å spise store mengder grønnsaker og spise tre hoved- og to småmåltider hver dag.
For mange vil Sone-kostholdet fungere bra; for andre vil det være vanskelig å innta mat med så lite energi. Dette gjelder for alle som har lite fett på kroppen, for eksempel idrettsutøvere eller andre som har under 10% kroppsfett (Barry Sears antyder at 15% er ideelt for menn og 22% for kvinner). Siden jeg er i den kategorien og har beregnet mitt energiinntak til ca. 2500 kcal per dag, kontaktet jeg Sears for å høre hans oppfatning om saken. Jeg la fram følgende regnestykke: Med 9% kroppsfett og en vekt på 76 kg er min fettfrie kroppsmasse 69 kg. Gitt et moderat treningsnivå trenger jeg ca. 100 g protein per dag og bør da ikke innta mer enn 140 gram karbohydrat. Totalt gir dette 240 x 4 kcal = 960 kcal. Hvis jeg klarte meg med bare 1500 kcal per dag, ville fordelingen bli 37% karbohydrat, 27% protein og 36% fett (60 g) - ikke langt unna "Sone-idealet" på 40/30/30. Hvis jeg imidlertid spiser 2500 kcal hver dag, hvilket jeg faktisk gjør, må jeg legge til 1000 kcal i form av fett, tilsvarende 110 g, for å fylle gapet mellom protein/karbohydrat og total energi. Fordelingen blir dermed 22% karbohydrat, 16% protein og 62% fett – langt fra den ideelle sammensetningen. Det er altså ikke alltid så lett å komme innenfor Sonen, noe Barry Sears også måtte innrømme. Siden jeg ifølge hans metode ikke bør øke inntaket av verken protein eller karbohydrat, ga han gi meg rett i min påstand om at jeg må spise mer fett (olivenolje, flerumettet fett). Et økt fettinntak påvirker ikke utskillelsen av insulin fra bukspyttkjertelen – det hormonet samtlige av de ovennevnte forfatterne mener er viktig å holde i sjakk – og gjør meg heller ikke fetere. Imidlertid er det mulig jeg føle meg enda bedre om jeg spiser mindre fett og noe mer protein – jeg er i alle fall villig til å forsøke. Det synes jeg også du bør gjøre.
Selv om du ikke klarer å følge Barry Sears’ oppskrift til punkt og prikke, kan boka utvilsomt gi deg en viktig start til å leve enda bedre. Et alternativ for mange vil være å kombinere denne bokas råd med for eksempel D’Adamos blodtypediett og Erasmus’ råd om å spise sunnere fett. Det vil bety at du lever mer i pakt med dine gener og at du kutter ned på alle former for karbohydratkilder med høy glykemisk indeks, slik som kaker, søtsaker, pasta, poteter og brød. Hvis du klarer å ta dette første skrittet, er veien til Sonen ikke lang. Lykke til!

Fra NFHMs medlemsblad, 2001

til toppen av siden